Den innspilte lyden av et pistolskudd i en rekke semi-offentlige åpne områder i Zuidas-distriktet i Amsterdam, ble brukt i utviklingen Shotgun Architecture av Justin Bennett.
Opptakene ble brukt til å lage en lydkomposisjon som utforsker resonansene til de valgte stedene ved gjentatte ganger å resirkulere eller mate tilbake lydene av skuddene gjennom mellomrommene. Det resulterende stykket beveger seg mellom en dramatisk realisme til en abstrakt komposisjon som minner om den elektroniske musikken på 1950-tallet.
Bennett bruker også opptakene som en slags ekkolodd; stereo (og derfor todimensjonale) lyddata ble analysert for romlige og spektrale egenskaper, plottet mot hverandre, noe som resulterte i et visuelt kart over det akustiske rommet.
Disse kartene, tegnet av et dataprogram, ligner bare de visuelle rommene når det gjelder skala: et større, åpent rom resulterer i et bredere mønster av linjer. På grunn av kompleksiteten i den akustiske virkeligheten i et byrom, er koblingen mellom den fysiske planen for rommet og det tilsvarende 'sonarkartet' veldig svak.
Men fortsatt forteller de oss noe om rommet. Opplevelsen av å lytte til et urbant lydbilde er vanskelig å beskrive, i ord eller i notasjon. Kartene antyder en måte å beskrive rommets åpenhet eller lukkethet, tettheten av refleksjoner og etterklang, tilstedeværelsen av sterke resonanser eller mekaniske droner.
Kuratert av Julie Lillelien Porter som respons på utstillingene Uending Lightning av Cristina Lucas og Tir'ras (Target) av Zartosht Rahimi på Kunsthall 3,14.